Odysse

Kurator: Hilmar Fredriksen

Jeg betrakter meg mer som en enmanns-jurie, enn som en kurator i denne sammenheng. En kurator ville valgt kunstnere ut fra et eget konsept.

Vestlandsutstillingen er bygget pa den frie innsendelsesrett, det innsendte materiale vil langt pa vei bestemme utstillingens form. Og slik synes jeg det bør være.

Jeg benytter meg derfor ikke av muligheten til å invitere andre kunstnere enn de som har søkt. Det er galt å tro at man har store muligheter til å profilere denne type utstillinger. 80% av det innsendte materiale kan plukkes ut uten større problem, dette er også min erfaring fra lignende arbeide tidligere. Så det er innenfor de resterende 20% man gjør valg som ikke går på kvalitet. Derfor kan man si at jeg er i en 20% stilling som kurator. Jeg ønsker meg da heller ikke en større stilling, da hadde det ikke vaert noen Vestlandsutstilling. Det er nettopp den frie innsendelsretten som gjør den til det sammensatte tidsbillede som den er.

Et aspekt ved denne type utstillinger ligger meg spesielt på hjertet. Nemlig det at det er en arena for det uetablerte, et sted der du kan se lovende tilvekst, et sted der det etablerte bør føle seg truet, et sted med nye datostempler, et sted der drenasje er viktigere enn konservering. Forblommet ordbruk? Jeg tror ikke det.

Hva er det så ved årets Vestlandsutstilling som rettferdiggjør en slik høystemthet? Er det ikke foruroligende når 12 av 16 utvalgte kuntnere arbeider med fotografi, eller et fotobasert medium som video? Hva er i ferd med å skje med maleri og skulptur? Bildet seirer over 2 maleriet. Men et maleri er da også et bilde? Maleriet er blitt for selvopptatt. Det maleriske viktigere enn det malte. Interne koder er blitt tomme gester. Jeg tror ikke maleriet er utdøende men det er ikke her energiene strømmer for tiden.

Denne tendensen er nok forsterket på Vestlandet, i og med at linje for fotografi ble etablert pa kunsthandverkskolen i Bergen. Men dette er ikke bare en lokal tendens, selv om pendelen ikke har slått ut i den grad internasjonalt.

Reformasjoner er et nordeuropeisk fenomen. Utstillingen viser hvordan fotografiet har befestet seg, med et mangfold og en vitalitet det var vanskelig å forutse kun få år tilbake. Det som karakteriserer den fotobaserte kunsten er at kunstnerne arbeider med serier. Det ligger tydeligvis ikke noe problem i å skifte tema og holdning.

Tidligere ville man si at en kunstner som til stadighet skiftet stil ikke hadde funnet seg selv. Siden det er en konseptuell grunnholdning som er framherskende i kunsten i dag, blir stil og form redusert til midler. Formen underlegger seg innholdet.

Dette har vært et inspirerende arbeide for meg. Nå skal utstillingen på sin vandring, så før den sklir ut av beddingen vil jeg si: Må hell og lykke følge deg på reisen.

Hilmar Fredriksen